Vegen for å nå våre mål

Då eg va lita jente med rosa band rundt flettene som matcha sykkelen med den fine kvite korga hadde eg enkle mål for livet mitt. Eg skulle byggja meg eit stort flott slott i hagen til mamma og pappa og eg skulle jobba som frisør. Alle unge jenters drøm!

No har det seg slik at litle meg har vokse seg litt større. Eg har veksla frå å villa flytta til Afrika å hjelpa dei fattige frå å flytta til Hollywood og bli berømt. Draumen om USA har eg allereie prøvd ut, men banda mine til heimlandet drog meg snart heim igjen. Poenget er at det eg vil for livet mitt endrar seg heile tida, etter kvart som eg veks til og eg forandrar meg. Gunn Imsen snakkar om akkurat dette på side 375 i Elevens verden, bere at ho skildrar motivasjon:

”Det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne
aktiviteten ved like, og det som gir den mål og mening”

No har det seg slik at etter draumen om prinsesseslott i hagen til han far viste seg å vera litt urealistisk har eg ikkje klart å setja ord på kva eg ynskjer å føra opp under rubrikken ”yrke” i diverse skjema. Eg har derfor brukt litt tid på å finna rett motivasjon for vidare utforming av livet. Pengar, makt og posisjon var ei stund ein ytre motivasjon og ferda gjekk til BI i Stavanger der kleskoden var dress og laptop. Eg byrja med pugging av formlar i bedriftsøkonomi som eg eigentleg ikkje skjønte noko av, dreve av tanken på at eg ein dag skulle bli rik. Den ytre motivasjonen som dreiv meg haldt ikkje lenger enn i eit halvt år, og det vart takk og farvel til eiendomsmeglartittelen.

Når eg no siktar meg mot læraryrket ser eg mykje lysare på framtida. Eg har interesse for det eg lærer og det kjennest meiningsfullt det eg held på med. Eg kan då samstemma med Imsen om at det er eit ideal at også elevane i skulen skal arbeida og læra ut i frå indre motivasjon, sjølv om skulen sin form for belønning med karakterar ofte kan føra til at den ytre motivasjonen blir vel så dominerande.

I behovshierkiet til Maslow er eitt av dei grunnleggjande behova behov for anerkjennelse. Her kjem også omgrepet prestasjonsmotivasjon, som er trongen me har til å utføra noko som er bra i forhold til ein gitt standard. Dette er ei positiv haldning til å mestra i seg sjølv, og ikkje fordi det er snakk om belønning. Det er altså snakk om indre motivasjon.

Ein person som er i ein prestasjonssituasjon vil alltid måla opp angsten for å mislykkast mot lysten til å lykkast. Prestasjonsmotivasjon beror på både indre personlegdomtrekk og korleis personen oppfattar den ytre situasjonen. Atkinson har laga ein modell for dette der det går fram at dei middels vanskelege oppgåvene som er: mest motiverande for elevar med sterkt meistringsmotiv og minst motiverande for elevar med sterk angst for å mislykkast.

Det er etter kvart kome fram fleire ulike metodar for å unngå nederlag, og for å maksimera sjansen for å lykkast. Serleg den siste kjenner eg meg godt igjen i, og i følgje Imsen er dei flittige streberane ofta representert i lærarutdanninga. For å bruka meg sjølv som eksempel igjen kan eg nemna nokre av blogginnlegga her inne som eksempel på der eg har prøvd å overinnfri krava for å forsikra meg om at eg lykkast. Eg trur også mange av studentane i A1 kan kjenna seg igjen i at det er mykje personleg prestisje i dei oppgåvene me har utført.

No skal ikkje eg skryta på meg at eg har så stor kjennskap til korleis det er å leva i eit u-land, eller korleis det er å vera farga og leva i ghettoen, men det eg veit er at alle er ulike. Dei stakkars små som me ser på reklamen som fortel om at dei kvar dag lurar på korleis dei skal få tak i mat har andre mål enn kva eg har, og det same gjeld Britney Spears og Ari Behn. Dette inngår i tilpassa opplæring og at ingen er like og må behandlast der etter. Om alle teoriane som er utvikla for motivasjon ikkje samsvarer for alle trur eg likevel me har ein felles veg for å nå våre mål, nemleg motivasjon.